Grisestolt. Ja, det blir jeg når jeg leser hva Ine Thereze Gransæter har skrevet i sin bokanmeldelse. Deler med dere etter tillatelse.
Da er jeg ferdig med Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth, og har skrevet min første bokanmeldelse siden cirka 2005. Med terningkast og det hele.
GODT NOK FOR DE SVINA – en slags bokanmeldelse
Det er så lett å si om andre som virkelig får det til, at suksess må være noe som har kommet enkelt til dem. Ren og skjær flaks, liksom. Men jeg har aldri trodd på flaks. I hvert fall ikke isolert sett. Men jeg tror flaks i mange tilfeller kan være en konsekvens av beinhard jobbing over tid – kombinert med det å våge å gjøre noe nytt selv om det er skummelt, synliggjøre seg og ha evnen til å vanne omgivelsene jevnlig.
Men jeg er ganske sikker på at mange tenker på Anita Krohn Traaseth som en person med flaks, at alt nok kommer enkelt til henne, siden hun får til alt for tiden, tilsynelatende også nesten uten motstand. Ikke nok med det, hun stiller både reflektert, duggfrisk og modellpen på intervju, enten det er ukristelig tidlig på God Morgen Norge, eller i beste sendetid på Lindmo.
Mon tro om hun bruker hele fritiden på å løpe barbeint over engene og bryte ut i sang, som en annen Sound of music-karakter?
Forfatteren av Godt nok for de svina er rett og slett en slik kvinne som en venninne tidligere har karakterisert som følgende sjeldne menneske-kategori: «hadde det ikke vært for at hun er så grei, ville vi alle hatet henne».
Men så leser vi boken, og finner ut at heller ikke for Krohn Traaseth har veien til suksess vært som en rakett rett opp på karrierehimmelen. Svippturene og omveiene har faktisk vært mange på veien mot flaks. De har til og med passert både fiaskoer og NAV. Dama er rett og slett menneskelig som alle oss andre, om enn umenneskelig god på å prioritere, jobbe målbevisst, multitaske, reise seg igjen, tiltrekke seg mennesker som virker og å få andre med seg. Fordi hun, som HP-lederkollega Yvonne Fosser uttrykker det, deler ut gullepler på sin vei, i stedet for å la andre stå igjen i hennes skygge.
Forfatteren startet en folkeaksjon og en lederrevolusjon idet hun skrev sine første 140 tegn på twitter og jomfruinnlegget En ny leders refleksjoner i Tingeguri-bloggen. Før Tinteguri hadde folk flest knapt festet seg med navnet på en toppsjef i et teknologiselskap, med mindre de het Steve Jobs eller Bill Gates. IT-eliten i Norge var en grå masse for folkesjela, inntil Anita Krohn Traaseth inviterte oss inn. Det vil si, hun rakk opp hånda og inviterte seg selv inn, både til seg og HP.
Topplederen Krohn Traaseth skiller seg ut i samfunnsdebatten, eller i sosiale medier-strømmen, om du vil. Kvikk i kommentaren, med en god og tydelig penn/tast, åpen, direkte, diskuterer fag såvel som høye hæler, psykiatriske dignoser og kosestund med familien. Kort og godt et helt menneske, ikke en sjablong.
Kanskje det var derfor det var enkelt for en norsklærer å avfeie forfatteren som en evig treer på videregående, og for en sneversynt journalist i DN å kalle henne triviell – fordi hun valgte å dele informasjon om sin ledergjerning i det som tradisjonelt (i hvert fall i Norge) oppfattes som en arena for myke verdier, nemlig i en blogg.
Her kan det være på sin plass å minne om Wikipedias beskrivelse av ordet trivielt: «Det trivielle beskriver det hverdagslige – det som bare er der og vi tar for gitt».
Desktopen og mobilen er to prakteksempler på trivielle ting. De er hverdagslige, bare er der og noe vi alle tar for gitt – med mindre vi glemmer en av delene hjemme en dag … For vi kan ikke leve uten dem, og de er helt avgjørende for både verdensøkonomien og alle livets relasjoner.
Suksess og relasjoner balanserer med andre ord på skuldrene til det trivielle. Så trivialiteter skal man ikke kimse av.
Anita Krohn Traaseth gir seg heller ikke ut for å være en hyperintellektuell filosof med debutboken Godt nok for de svina. Hun byr på ekte historier, fortalt lettfattelig og sideveis – ikke ovenfra og ned, og med et klokt hode og varmt hjerte. Hun våger å folkeliggjøre ledergjerningen, uten å noensinne bagatellisere den som noe ukomplisert. Gjennom levende historier og røde tråder om slekters gang, oppmuntres leseren til å ta ansvar for eget liv og gjøre det beste ut av situasjonen – enten man er leder eller drømmer om å engang kunne bli det.
Det er veldig greit å bli minnet på at man kan være middelmådig på enkelte områder i livet, og likevel kunne utgjøre en forskjell, bli noe stort, eller simplethen skape noe så enkelt – og vanskelig – som en sosial lederrevolusjon som på alle måter er mer enn godt nok for de svina.
Terningkast: 5
Fotnote om terningkastet:
Dette er hva som skiller Godt nok for de svina fra en blank 6-er: Boken er for kort (give me more), jeg kan med fordel takle enda mer om hverdagslivet for lederen, nettopp fordi det er så interessant.
Jeg savner også noen flere knagger – som jeg håper kommer i bok nummer to. Slik at Godt nok for de svina ikke «bare» blir en knakende god historie om en av de mest spektakulære lederne av vår tid, men at oppfølgeren – eller andre-, tredje- eller fjerdeopplaget kan bli et aktivt oppslagsverk å ha liggende på nattbordet/desktoppen/mobilen på hverdager hvor vi trenger å bli minnet litt ekstra på at vi er gode nok for de svina, og det er dem det er flest av i livet.
#godtnokfordesvina